Hybelkanin!

Hurra, det er endelig offisielt, jeg er -og blir- en hybelkanin! Og, ja, jeg simpelthen ELSKER det! Jeg har vel stor sett aldri lagt skjul på min store facinasjon av disse merkverdige dyrene. Men nå som jeg i tillegg har viet meg til deres rekker, blir jeg bare mer og mer glad i dem for hver dag som spaserer forbi.

Når det er sagt, skal det også nevnes at jeg ikke planlegger å holde store kolonier av disse primitive innedyrene i fangenskap. De må fakisk få smake friheten en gang de også. Det fortjener de! Til og med selvom det betyr at jeg blir nødt til å hjelpe dem på vei. Kanskje gjennom en støvsuger, eller noe annet som først kan fange dem opp, for så å gi dem friheten i gave.

Over til mine opplevelser som nykommer i hybelkanintilværelsen. Eller hybelpus, som Therese foretrekker å kalle det. Det er forøvrig også er meget fiffig ord, men jeg velger å holde meg til hybelkanin, av den enkle grunn at det gir en mye bedre forklaring enn hybelpus. Dessuten, det er en liten pus(ekatt) som til stadiget stikker innom meg, og da skal den få lov til å være hybelpusen i egen liten skapning. Når det gjelder mine hybelkaninopplevelser, så er de ikke blitt mangfoldige – ennå. Men en av de få opplevelsene som kan legges på minnet, er maling. En malende hybelkanin er ikke nødvendigvis bare bra, og det fikk det stakkars soverommet mitt erfrae. Ikke minst de stakkras klærne som var med på moroa. Jeg tror nok veggen fikk mindre oppmerksomhet av malerkosten enn det klærne fikk, og det taler vel stort sett for seg selv..

Uansett, hybelkanintilværelsen passer meg ypperlig!