Fiskeboller på boks!

“Malin, kan ikke du være så snill å hjelpe meg med det?”

“Kan ikke du stikke innom en tur da, så ser vi på det?”

“Å, kan ikke du gjøre det for meg, vær så snill?”

Malins hode tenker: Neineinei, jeg har da slettes ikke verken tid eller lyst til å gjøre det! Ikke i dag, ikke i morgen, og ikke neste uke. Faktisk ikke neste år heller, så det er sagt.

Malins munn sier: Joda, selvfølgelig kan jeg det! Bare hyggelig, det skulle da bare mangle!

Hva i all verden er feil med min selvbeherskelse? Klarer jeg virkelig ikke å styre hva jeg sier? Eller er ordet “nei” rett og slett for vanskelig å si? Jeg begynner å bli alvorlig bekymret for min egen grad av selopptatthet.

Jeg tror at hvis jeg hadde økt mengden med selvopptatthet, hadde antallet “nei” hatt en typisk eksponentiell vekst i min dagligtale. N-E-I vill jeg sagt. I steden for å si “ja” til alt mulig tull. Jeg lurer på om det finnes selvopptatthet på boks? Hvis du vet om et sted de skulle ha det til salgs, må du virkelig gi meg et tips!

Hmm, kanskje jeg er for lat? Kanskje grunnen til at jeg alltid sier “ja” i steden for “nei”, er at jeg ikke gidder å si det laaange ordet på tre bokstaver? Det er godt mulig. For jeg er lat. Jeg må skjerpe meg – veldig. Kanskje “skjerpings” også finnes på boks, eller spruteflaske!? Haha, det ville jo simpelthen vært genialt! ” “Skjerpings” – en dråpe er nok!”

Egentlig liker jeg ikke boksemat. Spesielt ikke fiskeboller – det er overhodet ikke en “fest for ganen”, som Ole ville sagt. Men akkurat selvopptatthet, og en kur mot latskap, det tror jeg hadde slått an. Selvfølgelig vill det ikke ha blitt like bra som mais på boks – noe som forøvrig er en av de mest anvendelige tingene jeg vet om – men godt nok til å komme på en eller annen form fom toppliste.

Beskjed til meg selv: Bruk ferien til å øve på å si “nei”.