Selvmedlidenhet

Ja, jeg synes synd på meg selv! Faktisk, så føler jeg at jeg har rimelig god grunn til det også. 40 i feber, hoste verre enn en KOLS-veteran, og nærmest stemmeløs – der har du meg. Jeg lever på Repsils, tar overdoser av C-vitaminer, spiser fiskemannens venner (som forøvrig også er blitt mine venner), og drikker rett i koppen til den store gullmedaljen.

Syk. En fryktelig sinnstilstand, spør du meg. Det er mange år siden sist jeg kan si at jeg var ordentlig syk, og måtte prioritere flere dager sengeliggende under dyna, fremfor skole. (Nei, da teller selvfølgelig ikke de dagene man rett og slett ikke orker tanken på å stå opp halv sju for å draaa seg til skolen for nok en sove-time med samfunnslære).

Det aller verste med sykdomstilstanden, er at den er så uberegnelig. Den intreffer akkurat når det passer den, og helst når det passer deg aller minst. Spesielt når det skjer masse ting rundt deg, som du absolutt bør være tilstede på, da finner den det for godt å knuse innmuforsvaret ditt, og bosette seg for en kortere, eller helst, lengere periode i kroppen din.

Jeg er en utolmodig sjel av særklasse. Alltid et eller annet på dagsordenen, og da sier det seg ganske selv, at sykdomsutbrudd, ikke akkurat er medbragt i mine kalkulasjoner, Men, jeg har tenkt litt, og, kanskje hvis jeg roer ned litt, så slipper jeg å bli syk. Det er litt lurt, altså!

Men det er jo noen fine sider med å være syk også, da. Sånn som at alle viser betraktelig mer medfølelse enn vanlig, og du stort sett bare kan knipse, så gjør de det du ber om ;D Søte, snille, fantastiske venner som sender oppmuntrende meldinger, og tar små, men vel så viktige, telefonsamtaler for å forsikre seg om at du faktisk er i live. Sånne små ting gjør dagene litt lysere med en gang! <3