På togtur med førstedamen

Mulig jeg kan påstå at jeg er ivrig, sosial og engasjert. Derimot kan jeg overhodet ikke skryte på meg å eie så mye som et snev av tålmodighet. Det kan være ganske så frustrerende for både meg selv, og andre i min uniddelbare nærhet. Det være seg én meter unna, eller en tilstedeværelse i min telefonliste – det spiller ingen rolle.

Grunnen til at jeg skriver om tålmodighet, er ganske enkel. I morgen setter jeg meg på nattoget til Bergen med en venninne. Hele ni timer tar turen, og jeg har ikke for vane å sovne i verken bil, båt, fly, buss – eller på tog. Generelt søvnproblemer i transportmidler, med andre ord.

Når det gjelder min (manglende) tålmodighet, så finnes den ved nærmere ettertanke, i enkelte situasjoner. Nemlig når jeg diskuterer. Jeg elsker å diskutere, og er en svimlende dårlig taper. Kombinasjonen er forholdsvis dårlig vil kanskje noen si, og den fører ofte til sene nattetimer.

Togturen i morgen kunne fort ha blitt en slik seanse, men Gunhild har etter 12 år lært seg at det er like greit å gi seg med det samme når jeg begynner å si imot. Og det er klart, at uten en sta motpart, så blir det dårlig med diskusjon. Jeg tror hun har skjønt at Margareth Tatcher’s utsang; ” Jeg er usedvanlig tålmodig så lenge jeg får det som jeg vil til slutt.” , passer meg ypperlig.